Fenomenet Ready Cash

Ready Cash ble født 20. mai hos oppdretter Pierre Tebirent på Haras De La Fesniere i La Chapelle-Rainsouin i Mayenne departementet. Opprinnelig fra Paris, vokste ikke Tebirent opp med hester, men ble kjent med dem på ferieturer i Normandie. Han kjøpte sin første traver, Corail de Lakmee, når han var 19 år men solgte denne relativt snart da han var, i Tebirents egne ord, “ikke spesielt talentfull”. Corail de Lakmee tjente ikke en franc og Tebirent kjøpte heller hoppa Dalila L som var en relativt god hest trent av Ali Hawas. Noen år senere kom Tebirent i kontakt med unge Philippe Allaire og de utviklet et varig vennskap. Når Tebirent på begynnelsen av 80-tallet var klar til å kjøpe ei avlshoppe falt øynene på Ocre et Verte. Allaire,som eide henne, hadde allerede avtalt et salg med en annen kjøper og tilbød Tebirent istedenfor hennes søster Nera på billigsalg. Tebirent brukte de første årene oppdretternavnet “d’Or” og hans første oppdrett var Regle d’Or etter Duc de Vrie og Nera. Dette var en bra hest som tjente litt over 70.000 euro på 80-tallet. Nera kommer vi tilbake til senere i denne historien.

Tebirents første kontakt med morsstammen som senere skulle produsere Ready Cash fant sted noen år senere, i 1984. Han var sammen med Allaire på Vincennes når sistnevnte på kort varsel ble bedt om å kjøre hoppa Oceanide i et løp for sin trener Bernard Giot. Selv om hun sto i 45 i odds så vant hun løpet og Allaire var relativt godt fornøyd med hoppa. Tebirent var såpass entusiastisk at han umiddelbart la inn bud på for 4-årshoppa, et bud som dog ble avslått like umiddelbart. Vi hopper åtte år frem i tid og Tebirent blar igjennom en katalog for åringsauksjonen i Caen. Navnet “Oceanide” fanger hans interesse og han ringer til Allaire og de blir enige om å se på hennes avkom sammen. Men visningen var av det heller skuffende slaget. Doceanide du Lilas, en datter til Workaholic og Oceanie, var veldig liten av seg og det kom ingen bud. Han klarte dog ikke å få hoppa ut av tankene og gikk til oppdretter Anne Marie Alix med tilbud om å ta åringshoppa på prøve i åtte dager; likte han henne og Allaire ga tommelen opp skulle han kjøpe henne, ellers “ville vi ihvertfall ha gleden av å bli kjent med hverandre.”

Når Allaire først så den lille hoppa var reaksjonen krystallklar, “du er gal,” men når hun begynte å trave endret minen seg umiddelbart. “Hør på meg, kjøp henne” sa han til Tebirent og ingen skulle angre på det når Doceanide du Lilas vokste opp (dog fremdeles veldig liten) til å bli en av de bedre hoppene i D-årgangen som unghest. En seier i Prix Marcel Dejean som toåring ble fulgt opp av andreplasser i Prix Gelinotte, Masina, Roquepine og Une de Mai – mens hun “bare” klarte en fjerdeplass i Prix Uranie.

Doceanide du Lilas vant 3 av 24 løp i karrieren og interessant nok alle som toåring. Som fireåring følte Tebirent at hun allerede var ferdig i banen, og bedekket henne med Tarass Boulba hvilket produserte Iacopo, en hest som bare tjente €7.874 men ifølge Tebirent var talentfull men med dårlige bein. Han gikk godkjent prøveløp allerede i juni som toåring. Etter sin første start i august det samme året ble han skadet slik at han ikke kom tilbake som fireåring men han startet ikke mer enn 18 løp i sitt liv. Det tredje avkommet, hoppa Kidea (etter Jean-Pierre Dubois og Anders Lindqvists stjerne Extreme Dream), utmerket seg tidlig som en spesielt talent. Etter å ha gjennomført et sterkt prøveløp i juni som toåring vant hun på 18.2 på Enghien i sitt livs andre start to måneder etter. To måneder senere ble hun nummer to i Prix Marcel Dejean og i løpet før ble hun såvidt slått av Kiss Melody, årgangstoppen som tjente nesten en million euro for Allaire senior. Mot slutten av året trengte hun en kneoperasjon og istedenfor å kjøpe i toppen av årgangsløpene så mistet Kidea et helt år før hun kom tilbake. Operasjonen var dog ikke vellykket og når Kideas tre første starter tilbake fra skade endte med to diskvalifikasjoner og et uplassert resultat ble hun ført tilbake til Tebirent og satt i avlsboksen.

I 1999, når Kidea var åring, ble Tebirent syk. Ryggproblemene trodde han først skyltes hestene og for mye manuelt arbeid, men det viste seg etterhvert at det var nyrekreft. Naturlig nok solgte han seg sterkt ned og reduserte hesteholdet til bare noen få hester. Den samme tiden fikk han også et bud på eiendommen sin fra en sjeik i Abu Dhabi og da han likevel kunne tenke seg å flytte på seg godtok han tilbudet. Når han fant et nytt drømmested i Mayenne hadde han bare noen få avlshopper inklusiv Kidea, Doceanide du Lilas, sin første avlshoppe Nera og hennes datter Urne d’Or (som også var ei god avlshoppe) mens nesten alle andre avlshopper var solgt – inkludert hoppa Harmony Blue, ei datterdatter til Nera, som “takket” for seg ved å få inn et skikkelig spark på Tebirent.

Tebirent hadde alltid en forkjærlighet for amerikanske linjer og hingster. I 2001 oppdrettet han Nidorina, ei ustartet hoppe han overhodet ikke likte i type, et avkom til Viking’s Way og Urne d’Or. Når hingst til Kideas tredje avkom skulle velges i 2005 falt valget på Viking’s Way- sønnen Indy de Vive. Tebirent hadde et ekstremt godt øye til hingsten etter å ha sett han både på Enghien og i Le Croise-Laroche. Indy de Vive stod det året på Haras de Vaiges bare noen få kilometer fra Tebirents nye gård. Når han ble invitert for å se på hingsten ble valget enkelt siden han fant Indy de Vive rett og slett “nydelig på alle måter.” Føllet til Indy de Vive og Kidea så fantastisk fint ut og Tebirent valgte å beholde han. Når han skiller føllene fra mødrene setter han normalt åringshingstene med to ponnier, men Ready Cash hadde så mye energi at han ble satt med hans gamle hedershoppe Nera som fikk i oppdrag å oppdra han før han som åring ble sendt videre til Allaire. Tidlig på nyåret som toåring ringte Allaire til Tebirent og meldingen var klar, “Dette er ikke en ordinær hest, dette er ditt livs hest. Du bør sende hoppa tilbake til samme hingst.” Både Kidea og Doceanide du Lilas ble sent til Indy de Vive i 2007 og året etter ble henholdsvis Upper Class (topphoppe, tjente €338 950) og Utello (ustartet) født. Det var også Indy de Vives siste hele sesong i avlen; han døde i april 2008 som 12-åring. Pussig nok døde både far og morfar til Ready Cash som 12-åringer.

Ready Cash fulgte familietradisjonen med å kvalifisere seg tidlig og gikk sitt prøveløp 15. juni 2007 på 1.21,1. Hans debut i Reims endte med en enkel seier og neste løp på Enghien ble vunnet på like enkelt vis. Han var på vei mot seier i neste løp, hans debut på Vincennes, men kastet seg over i galopp når han så en skygge i banen. Dette var bare et arbeidsuhell og han tok så 9 strake seire, inklusiv Criterium des Jeunes hvor eiergruppen ble tilbudt 1 million euro for sin stjerne. Etter en brutal åpning (10,4/1200 og 11,6/1700) tapte han overraskende Prix de l’Etoile men det var det eneste tapet i en treårssesong som ga 10 seire på 11 starter. I sin første start som fireåring, i Prix de Selection, ble det tap mot Rolling d’Heripre, hans argeste konkurrent som fireåring. Tebirent hadde en finger med i stamtavla der også da han var oppdretter til dennes mor, tidligere nevnte Harmony Blue – og Nera, som oppdro Ready Cash, er Rolling d’Heripres mormorsmor!

Etter en sjetteplass i Prix de l’Atlantique ventet avlsvirksomhet sommeren 2009 og tilbake i banen ble det fem nye seire på sensommeren og begynnelsen av vintermeetinget. Men til tross for seirene var Ready Cash endret. I banen var han mer stresset og Franck Nivard, som nå hadde erstattet Bernard Piton som kusk, slet med å roe han ned. I Criterium Continental skulle han møte mye av den europeiske fireårseliten men det endte med skuffelse når Ready Cash hektet hjul med italienske Le Touquet og ble diskvalifisert. Til tross for tapet var han likevel en av favorittene i Prix de Amerique 2010 men en utstyrsendring gjorde at løpet igjen endte med galopp og diskvalifikasjon. De åtte første starter i 2010-sesongen for trener Allaire var endte med kun en seier men hele fire diskvalifikasjoner. Det toppet seg i Criterium des 5 ans, et løp Ready Cash “ikke kunne tape” og heller ikke skulle tape – men vel i tet kastet Indy de Vive sønnen seg over i galopp i bunnen av bakken på Vincennes og galopperte likegodt hele veien til mål. Allaire bestemte at nok var nok og kommuniserte dette til de andre eierne (Tebirent og Pascal Berthou) men Tebirent svarte som han omtrent alltid gjorde til sin gamle venn, “gjør det du mener er best.” Allaire tok så et steg som er ekstremt uvanlig, han flyttet sitt trøblete stjerneemne til den gode unge treneren Thierry Duvaldestin i Normandie. “Jeg ønsket en second opinion og samtidig trodde jeg det ville hjelpe å flytte hesten bort fra Grosbois hvor han hadde vært i fire år. Grosbois er et fantastisk sted å trene hester men det er begrenset med store innhegninger så mitt trenervalg var en med fasiliteter i Normandie hvor det også være store uteområder for hestene.

Duvaldestin startet med en full veterinærsjekk som avdekket et lite ryggproblem og Ready Cash fikk nå gå ute 24 timer i døgnet, kun på veldig kalde netter ble han tatt inn. Treningen ble også lagt opp og han ble også trent litt på strendene i Normandie. Duvaldestin byttet også kusk tilbake til Franck Nivard (Allaire hadde, uten hell, brukt Jos Verbeeck i de siste startene), selv om han kjørte selv i enkelte løp. Løpsaktikken ble også lagt om og han angrep nå normalt bakfra på slutten mens han under Allaire vanligvis gikk til tet tidlig i løpene. Resten er, som de sier, historie. Under Duvaldestins kyndige ledelse tok Ready Cash 18 seire inkludert seire i blant annet Prix d’Amerique (x 2), Prix de France (x 2), Prix de Bourgogne (x 2), Prix du Bourbonnais (x2), Prix de Paris, Grand Prix de Wallonie og kanskje den mest imponerende, UET Trotting Masters i 2013 hvor han lå avslappet i dødens utenfor Commander Crowe før han på oppløpet bare sa takk og farvel til hele Europaeliten og vant lekende lett på 12 blank full distanse. Dette ble faktisk hans siste karriereseier, bare fire måneder senere galopperte han i siste sving i Prix d’Amerique når Maharajah tok ned Up and Quick i øsende regn (mens Yarrah Boko ble tredje), og selv om de gjorde et forsøk i vintermeetinget 2014/15 så fortalte svake gjennomkjøringer i Prix du Bourbonnais og Prix de Bourgogne at noe var galt og man valgte å avslutte karrieren.

Men ikke så lenge etter, i slutten av januar 2015, er Allaire ute og kjører rolig med Ready Cash på Bouttemont stutteriet for å holde han i form. Stjernen traver igjen lekende lett og virker å ha gjenfunnet sitt gamle selv. Han ringer umiddelbart sin danske kone Gitte og ber henne melde han til Prix de France. Det blir isåfall litt av en comeback! Men Gitte kan ikke melde han da fristen gikk ut dagen før. Hun foreslår å ringe og prøve å etteranmelde, hvem vil vel ikke godta en etteranmelding for selveste Ready Cash? Men nei, Allaire tar det som et tegn på at det ikke bør bli noen comeback for superstjernen og Ready Cash forblir i pensjonistenes rekker.

STAMMEN
Jeg kommenterte ikke Indy de Vive noe så særlig, så før vi ser på Ready Cash sine meritter som avlshingst kan det være greit å se på hans far. På papiret kan Indy de Vive kun betegnes som superstammet. Han nedkommer fra legendariske Dourga II på morssiden hvilket gjør han nært beslektet til Prix d’Amerique vinner Oyonnax, Daguet Rapide, montéstjernen Dream With Me, Arnaqueur, Giesolo de Lou og Mellby Viking – for å nevne bare noen få… Hans far Viking’s Way var fransk championhingst i 1999, 2005 og 2006 og nummer to i årene 2000-2004. Viking’s Way var selv ekstremt talentfull og vant 6 av sine første 7 starter som treåring, inklusiv en meget sterk 1.15.6 seier på Enghien i august som treåring, før hans store svakhet, beina og høvene, stakk kjepper i hjulene men han vant også Prix Aspasia og ble avlsgodkjent etter en alt i alt god treårssesong selv om han “bare” ble nummer 7 i Criterium des 3 ans. Han innledet 4-årssesongen med en sterk tredjeplass i gruppe 2-løpet Prix Charles Tiercelin men takket være beina det ble også siste gang han hentet hjem penger og etter åtte uplasserte løp det året ble han avlshingst på fulltid. Allerede i første årgang kom det veldig gode hester (Eyra De Bellouet og Espeyrac Sun) og noen år senere kom også superstjernen Jag de Bellouet og montedronninga Holly du Locton. Indy de Vive var ingen barnestjerne men tok 4 seire på 8 starter som treåring og 2 seire på 7 starter som fireåring. Han tok klare steg som femåring og hevdet seg det året bra i flere gruppe 2 og 3 løp. Totalt tjente han såvidt over en halv million euro og noterte seg for en bestetid på 1.11.9. I avlsboksen fikk han begrensede muligheter og har en relativt svak startprosent på avkommene (41 %, som dog er gjennomsnittlig startprosent i Frankrike) men de startede avkommene har faktisk veldig gode tall. I tillegg til Ready Cash er han far til blant annet Riglorieux du Bois som har tjent over €800.000 og Ramsey du Ham som har tjent over €500.000. Han har også en annen avlsgodkjent sønn, Uriel Speed, som står i avl hos Sebastien Guarato på Ecurie de la Meslerie.

Ready Cash selv er linjeavlet 4×4 på Florestan og stammen ellers er “balansert” miks av franske og amerikanske linjer. Både innavl og linjeavl på Florestan har blitt gjort mange ganger i Frankrike, med stort hell, men ingen andre har helt klart å gjenskape Ready Cash. Som Christophe Toulorge, sjef på Haras de Bouttemont, så elegant sa det: “Mona Lisa ble kun malt en gang.” Hans eksteme speed og aksellerasjon er noe som spesielt Florestan var kjent for. Tom Charters, tidligere president i Hambletonian Society, kommenterte en gang at “inntil jeg så Sebastian K var Florestan den mest startraske hesten jeg noensinne hadde sett.” Gitt alle topphestene han har sett kan dette virke som en ganske ekstrem påstand, men Charters så Florestan på nært hold flere ganger som oppasser til Delmonica Hanover i Europa på 70-tallet. Som type er Ready Cash klart mer amerikansk (lett og speedig) enn fransk (tung og sterk) selv om han også viste enorm styrke ved mange anledninger og kunne vinne løp etter å gå i dødens hele veien. Rent eksteriørmessig er det lite å utsette på han. Han har små høver (men ikke dårlige) og måler 165 på manken. Han avler generelt tidlige avkom og mange har vunnet store unghestløp.

Ready Cash har en startprosent på 73 % på sine avkom noe som er noen prosentpoeng under de aller beste, men tallene for hans franske avkom er 65 % og hele 90 % (!) for hans ikke-franske avkom. Til sammenligning har Coktail Jet 68 % og Goetmals Wood 73 % på sine franske avkom (og som nevnt tidligere, rundt 40 % av franske hester går engang godkjent prøveløp) så han kommer ikke veldig dårlig ut av det. Han fungerer bra de aller fleste morsstammer men det er interessant å merke seg noen mønstre som sålangt har produsert klart under middels. Det første er krysning mot Arnie Almahurst og det andre er krysning mot Goetmals Wood. Det finnes en god del avkom med Pine Chip-døtre og Djali Boko og italienskfødte Victor Gio har fungert bra, men ellers er dette et mønster som ikke har fungert veldig bra. Det er også mange avkom i Frankrike med Goetmals Wood døtre som morfar. Tanken er nok at 4×3 krysningen på Tahitienne skal være et pluss men kun Bugsy Malone (1.11.9, €543 060) har imponert. I snitt har faktisk disse tjent ca 40 % mindre enn resten av hans franske avkom. På den andre siden fremstår Ready Cash krysset med både Coktail Jet og Viking Kronos som to ekte “golden cross.” I dette ligger døtre til alle Coktail Jet sønner – listen av topphester med dette mønsteret inkluderer Bold Eagle, Django Riff, Dawana, Axelle Dark, Atlas de Joudes og Eridan. Når dette blir skrevet har 6 av de 7 beste toåringene så langt også Coktail Jet eller en sønn som morfar.