Nevele Pride – giganten med det tøffe humøret

Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen jeg så Nevele Pride. Det var på Illinois State Fair sommeren 1967. Det var en varm august-dag med den typiske klamme og fuktige sommeren man venter seg i den amerikanske midt-vesten, og folk på messen lette etter et sted i skyggen og iskalde drikker.

Jeg var 17 år gammel og hadde tilbrakt juni og juli med å jobbe på Walnut Hall Farm i Kentucky, omtrent 150 km fra der mine foreldre bodde i Cincinnati, Ohio. Jeg hadde kjørt fra Ohio til Springfield, Illinois for å se på storløp før jeg skulle begynne på mitt første år på universitetet.

Jeg sto på siste bortre langside av travbanen da trener og kusk Stanley Dancer tok opp sitt vidunderbarn Nevele Pride etter å ha varmet opp en 1600-meter. Et ungt par gikk ut på banen. Fruen hadde på seg en nydelig kjole og mannen var ikledd dress, noe som gjorde de skilte seg tydelig ut fra resten av de besøkende på banen. De var fra New York og var to av eierne til Nevele Pride. “Å Stanley! Å Stanley!” ropte damen. “Hvis Nevele Pride slår verdensrekorden i år så har jeg blitt lovet en ny minkpels”. Den store hestekaren responderte raskt og rolig, “Ikke noe å bekymre seg for, du skal nok få minkpelsen din.”

På den tiden var 1.14,6 den raskeste tiden en 2-åring noen gang hadde travet. Rekorden var delt mellom Scott Frost og Noble Victory. Stanley Dancer hadde trent og kjørt Noble Victory også.

Nevele Pride klarte nesten å få kloa i verdensrekorden denne varme ettermiddagen i Illinois. Han vant det første heatet på 1.14,8 og det andre på 1.14,7. I begge løpene vant han med mange lengder men likevel under kraftig driving hele veien til mål. Nevele Pride hadde på enkelt vis slått sine konkurrenter, men Dancer var innstilt på å få tatt verdensrekorden også. Det var veldig veldig nært. “Belønningen” til hesten var at han ble syk etter de to heatene og måtte strykes fra sin neste start i Chicago.

To uker etter løpet i Springfield var Nevele Pride tilbake for fullt, og satte ny verdensrekord for 2-årige travere på 1.13,8.

Mitt første møte med Nevele Pride fortalte meg raskt at han var en jernhest som taklet brutale løp, og så kom tilbake for mer av det samme. Og dette gjorde han i hele sin karriere. Jeg så han gå løp mange ganger etter det og han imponerte meg stort med sin vilje til å ta seg helt ut gang på gang på gang, uke etter uke.

Tidlig i 1969 holdt hans trener og kusk Dancer en tale foran hestefolk på en bankett i Indiana. Dancer fortalte dem at han ville ta med Nevele Pride til Indiana State Fair syv måneder senere og slå den absolutte verdensrekorden som Greyhound hadde satt 31 år tidligere. Denne lød på 1.11,6. Dancer var til og med modig nok til å spå tiden. Han trodde Nevele Pride skulle klare å trave en engelsk mil på 1.11,2. Hva slags trener tør å spå hvor raskt hesten hans vil trave syv måneder på forhånd? Nevele Pride kom tilbake til Indiana syv måneder senere og slo Greyhound sin verdensrekord fra 1938 ved å trave 1.11,3!

Nevele Pride var en helt utrolig hest på banen. Han vant 57 av 67 løp og ble kåret til “Årets Hest” i Nord-Amerika hvert eneste år han startet. Etter at han slo Greyhound sin verdensrekord ble det kunngjort at Nevele Pride hadde blitt syndikert i 50 deler til $60,000 per del, noe som gjorde at hans totale verdi ble satt til $3 millioner i 1969! Det var en utrolig pris, men Nevele Pride var en utrolig hest. Syndikatprisen hans var 50% høyere enn de $2 millionene som ble betalt for paceren Bret Hanover, vinner av 62 løp på 68 starter og – som Nevele Pride – også ble kåret til “Årets Hest” hvert år han startet (1964,1965 og 1966).
Nevele Pride skulle starte sin avlskarriere på Stoner Creek Stud i Paris, Kentucky, like nordøst for Lexington. Stoner Creek var grunnlagt av leiebil-kongen John D. Hertz som et fullblodsstutteri, og Hertz hadde sin Triple Crown-vinner fra 1943, Count Fleet, stående i avl her. Etter at Hertz døde ble Stoner Creek kjøpt av business-partnerne Normal S. Woolworth og David R. Johnson, to unge og glade entusiaster innenfor amerikanske trav. Da de kjøpte Stoner Creek var de enige om å beholde Count Fleet, da 24 år gammel, og de beholdt også den gamle stutterisjefen Charles Kenney.

Kenney tilbrakte sin karriere i fullblodssporten og dette hadde naturlig nok formet måten han tenkte på. Han så ofte på travfolk med litt fordommer, og han likte spesielt dårlig bruken av kunstig sædoverføring. Dette var forbudt i fullblodsavlen men var mye brukt i avlen av travere og pacere i Nord-Amerika. Noen hingster som bl.a. pacerne Gene Abbe og Tar Heel hadde sprangrulle på mer enn 125 hopper per sesong i USA, hjulpet av kunstig sædoverføring. Kenney var smart nok til å innse de grunnleggende prinsippene om tilgang og etterspørsel: Hvis en selger oversvømmer markedet med sitt produkt vil prisene bli lavere enn hvis det er færre produkter tilgjengelig for kjøperne.

Det var på denne måten fullblodsavlen drev. Hingstene bedekte kun med naturligbedekning, og mange av de beste hingstene hadde kanskje 30-35 avkom hver år. Men hvis hingsten ble god og avkommene hans gjorde det bra på banen, ville disse avkommene bli ekstremt verdifulle.

Kenney foreslo at dette prinsippet også skulle brukes når Nevele Pride ble syndikert. Han var jo faktisk den største traveren i moderne tid og travsporten var høyt oppe. Logikken sa at prisene for Nevele Pride sine avkom ville bli astronomiske. Hver av de 50 andelene i Nevele Pride ga eierne rett til å bedekke en hoppe med han per år. Hvis hun ikke ble drektig var det rett og slett et tapt år. I tillegg til de 50 andelene som ble solgt, fikk Stoner Creek 6 andeler for å være hingsteholder og å markedsføre Nevele Pride. Siden Nevele Pride allerede hadde rykte på seg om å være en av de mest ondskapsfulle hestene i nord-amerikansk travhistorie, så ville det ikke være den enkleste oppgave å være hingsteholder for han. Så Nevele Pride startet sin avlskarriere med en sprangrulle på 56 hopper. En 57. bedekning ble senere lagt til som inntekt til Harness Racing Museum i Goshen, New York. (Den ble solgt til en oppdretter, og dersom hoppa fikk et levende føll, donerte syndikatet $10,000 til museet).

Ironisk nok bedekte Nevele Pride hopper først i 1970 mens det foregikk en endring i hesteveddeløp i USA. Hestesporten, både galopp og travsport/pacere, hadde supre år etter 2. verdenskrig og fortsatte de neste 25 årene. Hesteveddeløp var blant de tre mest populære sportene i USA sammen med boksing og baseball. Men alt dette skulle snart forandre seg når New York City begynte med veddemål utenfor banene. Tradisjonelt måtte personen gå til banen for å spille på hest, betale for parkering, betale inngangspenger, kjøpe program, og så kunne du spille på hest og betale for overpriset mat og drikke.

En ting stutterisjefen på Stoner Creek, Charles Kenney, oppdaget når han sjekket Nevele Pride sin sæd under mikroskopet var at det ikke var særlig aktivitet der. Det virket som om sæden til Nevele Pride hadde veldig få bevegelige sædceller.

I slutten av 1972 ble jeg rekruttert av Woolworth og Johnson til å komme til Stoner Creek for å jobbe som assisterende stutterisjef for Kenney. Han begynte å bli gammel og kjente på noen helseproblemer, og det så ut som jeg ville ta over jobben hans på sikt. Denne planen hørtes bra ut i teorien, men jeg tror at hver gang Charlie Kenney så meg, så han meg som en trussel. Jeg var den unge mannen som kom for å erstatte han. Vi hadde likevel et godt, men ikke tett arbeidsforhold. Jeg husker godt han så på sæden til Nevele Pride under mikroskopet og sa: “Denne hingsten kan umulig få noen hopper drektige.”. Men likevel, når hoppene ble sjekket, så ble faktisk noen drektige.

Nevele Pride var en treg og ofte uinteresssert avlshingst. Jeg husker den første hoppa han bedekte i 1973-sesongen. Han hadde ikke bedekt noen hopper på seks måneder, og den heldige damen var en liten unghoppe med fancy stamtavle. Hun var brunstig og Nevele Pride ble leid inn til bedekning. Han kikket på hoppa, kikket på noen fugler som fløy rundt, han kikket på hoppa. Men han gjorde ikke annet enn å se. Han viste ingen interesse for å bedekke henne. Assistentene prøvde å hjelpe han på rett vei. Nevele Pride var rett og slett ikke interessert. Etter kanskje en halvtime fikk assistentene beskjed om at de kunnet ta med seg hoppa, og prøve igjen en annen gang.

En annen ting som skjedde sent i 1972 var mye viktigere enn min ankomst til Stoner Creek. Det var pensjonering av to unge trav-champions. De het Speedy Crown og Super Bowl. De hadde vunnet sine Hambletonian-finaler. Speedy Crown reiste til Lana Lobell Farm i Hanover og Super Bowl til Hanover Shoe Farms like ved. En viktig faktor var at både Lana Lobell og Hanover hadde større og bedre kvalitet flokk avlshopper enn hva Stoner Creek hadde. Enda viktigere var det faktum at det var ikke satt noen restiksjoner på størrelsen av sprangrullen for verken Speedy Crown eller Super Bowl.

Da jeg først jobbet på Stoner Creek visste vi selvsagt ikke om Nevele Pride, Speedy Crown eller Super Bowl ville bli framgangsrike avlshingster. Men hver morgen kjørte jeg i mørket sammen med en av sjefene på stutteriet for å sjekke åringer som sto oppstallet om natten. Han var formann på gården og vår jobb var rett og slett å sørge for at åringene hadde det bra. Jeg husker jeg åpnet opp en boksdør en tidlig morgen i 1973 og så på en flott, robust unghingst med en stor og deformert nese. Det var nesten morsomt.. (for meg… sannsynligvis ikke for hesten). Jeg husker ikke helt hva som hadde skjedd med hesten nå et halvt århundre senere, men jeg husker hvor flott åringen var. Han het Bonefish. Han er olderfars far til den franske championtraver Ready Cash. Bonefish var fra Nevele Pride sin andre årgang, og kanskje den hovne nese var en fordel for han ettersom han vant Hambletonian med en neselengde i 1975. Han startet aldri igjen etter det. Bonefish var en av flere stjerner fra tidlige årganger til Nevele Pride. Reklamehesten i hans første årgang var Nevele Diamond som vant et heat av Hambletonian i 1974. To andre i den neste årgangen var Pershing og Zoot Suit, men de hadde sin største suksess etter de ble eksportert til Sverige. Samtidig kom det horder av avkom etter Speedy Crown og Super Bowl til travbanene. Speedy Crown sin første årgang var ansett som en skuffelse, men fra hans andre kom stjerneskuddet Speedy Somolli som vant Hambletonian på ny løpsrekord. Og stjernene etter Speedy Crown bare fortsatte å komme. Super Bowl konkurrerte med Speedy Crown både i kvalitet og kvantitet. Året etter at Speedy Somolli vant Hambletonian, vant Super Bowl-sønnen Legend Hanover. Innen 1980 hadde Nevele Pride, Speedy Crown og Super Bowl alle bevist seg som eksepsjonelle avlshingster, men Nevele Pride tapte konkurransen om tallene. Fra 1979-1983 hadde Nevele Pride 243 registrerte føll, mens Super Bowl hadde 492 føll og Speedy Crown hadde 713 avkom.

På denne tiden ble det også tydelig at Sire Stakes var meget viktig. Speedy Crown og Super Bowl sto begge i Pennsylvania som hadde et voksende Sire Stakes-program som var begrenset til avkom av hingster som sto i avlstjeneste staten. I kontrast til dette sto Nevele Pride i Kentucky som hadde et svakt og begrenset program for Sire Stakes.
Nevele Pride fortsatte å produserer topptravere som Panty Raid (søster til Bonefish), Snack Bar, Messerschmidt, Tarport Frenzy, Flying Irishman og Meadow Roland. Men mange av disse lyktes best etter de ble eksportert til Europa. Amerikanske oppdrettere var stort sett ikke klar over hvor populær Nevele Pride var i Skandinavia. Til syvende og sist ble Nevele Pride slått ut av antallet avkom. Han har 815 føll registrert i USTA, mot Speedy Crown sine enorme 2207 og Super Bowl 2283 avkom.

Nevele Pride døde tidlig i 1993. Han var en champion hvis storhet ble bleket litt med tiden, men enhver som noen gang så han gå travløp vil nok aldri kunne glemme denne fantastiske hesten.