Eventyrhesten Pine Chip
av Lisa Harkema
Treårssesongen til den amerikanske 1990-årgangen var preget av noe litt uvanlig, nemlig to jevnbyrdige giganter som kjempet durabelig mot hverandre gjennom hele året. Som toåringer hadde American Winner tjent under 3000 dollar mens Pine Chip ikke engang hadde startet på grunn av skader og umodenhet, men når treårssesongen rullet i gang var det disse to stjernene som stod frem mange hestehoder foran resten av årgangen.
Pine Chip, oppdrettet av Fred Kayne, Robert Muh og Sigmund Wolkomir under psevdonymet KMW Farms, ble solgt på Harrisburg-auksjonen for skarve $17 000 til Neal Goldman og trener Chuck Sylvester. En skade i det venstre kneet holdt Pine Chip borte fra banen som toåring og han startet karrieren med tre kvalifiseringsløp på Spring Garden Ranch banen i De Leon Springs i Florida. Etter seier i sitt første løp startet han den 23. april i et løp i Pennsylvania Sire Stakes på The Meadows. Blant motstanderne var en annen hingst som akkurat hadde vunnet sin første karriereseier – toppstammede American Winner. Pine Chip vant på 14.7 med en lengde til nettopp American Winner men det var nok ingen på The Meadows som visste at de hadde bevitnet det første av mange oppgjør mellom to årsgangstopper. For Pine Chips del ble dog disse to seirene etterfulgt av flere frustrerende prestasjoner men han viste tegn på at han endelig hadde skjønt hva det handlet om i et Pennsylvania Sire Stakes løp på The Meadows den 12. juni 1993. Igjen møtte han erkefienden American Winner – som nå hadde knekt koden og kom til løpet fra ferske triumfer i Dexter Cup og Currier and Ives. Som skyhøy favoritt vant nå American Winner relativt komfortabelt på 13.2 mens Pine Chip måtte ta til takke med andreplass over tre lengder bak.
Bare to uker senere viste Pine Chip sin kapasitet da han vant med 12 lengder på 11.6 på Meadowlands og etter seire i Historic Cup og Colonial Trot var det duket for nytt møte mellom kamphanene i Beacon Course (nå Stanley Dancer Trot) i slutten av juli. Etter at de vant hvert sitt kvalifiseringsheat sto Pine Chip med 4 strake seire mens American Winner sto med 9 strake seire – inklusiv en “spinnvill” seier i Yonkers Trot hvor han vant med over 40 meter (!) – og sistnevnte var da også snau favoritt. Pine Chip tok dog det lengste strået og vant på 10.7, daværende bestetid for årgangen, og det var hans tur til å bli snau favoritt i Hambletonian uken etter. American Winner hadde imidlertid en klar fordel av å være raskere fra start enn Pine Chip og dette utnyttet Ron Pierce til fulle. Både i kvaliseringen og finalen kom American Winner seg til tet tidlig på bortre langside mens Pine Chip måtte gå den lengre turen utenfor og rundt. Det kunne ikke gå og ifølge Dean Hoffman så dessuten American Winner helt uovervinnelig ut den dagen da ga inntrykket av å bare fly over banedekket til ny verdensrekord for 2 heat.
Bare to uker senere var det duket for nytt møte i Zweig Memorial og igjen var det American Winner som vant. Det var dog en seier med bismak. Etter å ha vært urytmisk før løpet vant American Winner likevel på klassehestens vis etter å ha kjempet seg forbi Pine Chip rett før mål, men American Winner var ikke seg selv etter dette og Pine Chip slo han aldri igjen.
For når duoen møttes i Kentucky Futurity var det Pine Chips tur til å dominere. Ikke bare ble det seier i to strake heat i storløpet i Lexington men han tok også verdensrekorden for 2 heat fra American Winner. Tilbake i Florida var det samme historie i Breeders Crown hvor Pine Chip vant enkelte foran stallkameratene Hi Noon Star og American Winner. Pine Chip viste her at han kunne åpne raskt og ledet fra start til mål i høyt tempo.
Mens fans elsket å se de to gigantene i løp var det i Hanover stor fokus på disse rivalenes avlsfremtid. Etter flere mislykkede hingster som Florida Pro og Prakas jaktet man intenst på de beste unge hingsteprospektene og Paul Spears så American Winner og Pine Chip som mulige avlsgiganter. Mens håpet var å få en av disse til stutteriet var drømmen å få begge to til stutteri i Pennsylvania. Mot slutten av 1993 ble drømmen realisert – Hanover fikk avtaler på begge hingstene og begge skulle i avl der året etter.
Kun et kapittel skulle skrives i løpshistorien til Pine Chip: først skulle han nemlig bare ta en liten tur til Italia og starte (og vinne) i Orsi Mangelli før han da skulle gågjennom den obligatoriske fertilitetstestingen. Så kom overraskelsene i form av to slag rett i trynet. Først tapte han mot Tamin Sandy og som om ikke det var nok strøk han med glans på fertilitetstestingen. Testingen indikerte fertilitet såvidt bedre enn en vallak og Hanover trakk seg naturlig nok fra avtalen – og istedenfor avl på Pine Chip måtte han derfor se fremover mot enda en sesong i løpsbanen. Det bisarre i situasjonen er selvfølgelig at American Winner bestod fertilitetstesten – historien har tross alt vist American Winner til å være en hest med store fertilitetsproblemer (ingen årgang med mer enn 100 føll) mens Pine Chip har vist seg ekstremt fertil (flere årganger med over 200 føll).
Med en fremtidig avlskarriere tilsynelatende i vasken hadde de ikke noe valg enn å ta Pine Chip tilbake til løpsbanen og i trening hos Chuck Sylvester. Det skulle vise seg å være hell i uhell da Pine Chip skrev seg inn i historiebøkene dette året. Etter fire enkle seire, inklusive tre på 11-tallet, tok Sylvester med seg Arndon-sønnen til Solvalla for Elitloppet 1994. En utrolig imponerende seier i kvalifiseringen, hvor han angrep 800 meter fra mål og lekende lett rundet feltet på bortre langside, ga en superduell mot Copiad i finalen. Løpet er kanskje en av de mest legendariske duellene noensinne med Copiad i tet og Pine Chip trykkende utvendig. Sliten og slått etter å ha presset opp tempoet den siste runden galopperte Pine Chip på oppløpet og mistet andreplassen.
Tilbake i USA viste Pine Chip at formen var god og en måned senere gikk han en qualifier på The Meadowlands hvor han travet 1:55 (11.5) med letthet. Uka senere startet han igjen på The Meadowlands i et pengemessig ubetydelig løp for eldre hester. Pine Chip var forventet å vinne og den eneste reelle konkurrenten var den lynraske hoppa Beat The Wheel. Sistnevnte gikk da også rett til tet men slapp til Pine Chip og John Campbell rundt 500 meter. Første halvdel av løpet gikk i 10.1 tempo men inn i siste sving og nedover oppløpet viste Pine Chip frem både hans speed og styrke og økte tempoet. Beat The Wheel med Cat Manzi i sulkyen smøg imidlertid perfekt med i dragsuget bak Campbell og oppunder mål spurtet hun også forbi og vant på ny verdensrekord 09.5 – og enda mer imponerende var seieren gitt at hun sparket av seg en sko tidlig i løpet. Tapet var ekstra bittert for Pine Chip og kretsen rundt da det ikke var han, som tross tapet utvilsomt var den beste eldre hesten i USA, men Beat The Wheel som fikk æren av å slå Mack Lobells verdensrekord. At verdensrekorden skulle vært i Pine Chips eie var åpenbart for både trener og kusk. Chuck Sylvester uttalte samme år at “enkelt og greit, Pine Chip er den beste jeg noensinne har trent” mens John Campbell uttalte at “jeg er overbevist at Pine Chip kunne slå enhver traver i verden – inklusiv Mack Lobell.” Gitt at paret også var trener og kusk for Mack Lobell hadde de glimrende forutsetninger for å sammenligne disse to hestene.
Muligheten for revansj kom imidlertid uka etter i Maple Leaf Trotting Classic på Woodbine. Beat the Wheel, ustabil og humørsyk, galopperte i starten mens Pine Chip fikk et fint løp i tredje og andre par utvendig. På startet av det lange oppløpet angrep Pine Chip, for anledningen kusket av Bill Gale, og han nådde målstreken et lite hode foran Earl. Bildene viste imidlertid at Pine Chip galopperte rett før målpassering og han ble naturlig nok diskvalifisert – men dette var også siste gang han tapte et løp. Tilbake på the Meadowlands vant han Nat Ray på 10.1 før han deretter satte verdensrekord på 800-metersbanen Delaware på 10.9. To uker senere, 1. oktober, skulle dog Pine Chip ta steget inn i den virkelige eliten. I en time trial i Lexington senket han den absolutte verdensrekorden til 09.0, en rekord som skulle stå i 8 år før den ble slått av Victory Tilly i 2002. Han avsluttet karrieren med å vinne Breeders Crown på Freehold – og nå skulle han igjen gå inn i avlsboksen! I løpet av sesongen hadde fertiliteten igjen blitt testet og siden resultatene var bedre trodde og håpte man at han kunne bedekke opptil 80 hopper i året med forsiktig planlegging og god oppfølging. Lou Guida tok, som han ofte gjorde med attraktive hingster, en aktiv role i syndikeringen som verdsatte hingsten til 2 millioner dollar. Han gikk til avl på Castleton Farm og føllavgiften var hele 10000 dollar det første året (1995) men siden han var en veldig populær hingst gikk den opp til 20000 i 2000. Populariten var forsåvidt ikke overraskende: hans første årgang inneholdt Enjoy Lavec og Comets Tail og den andre årgangen inneholdt talentfulle men ustabile Dream Vacation. I 2000 ble det imidletid klart at Castleton skulle avvikles og i desember det året solgte de unna alle sine travere og passgjengere. Noen måneder før, i oktober, på initiativ fra Jimmy Takter ble Pine Chip solgt til en gruppering bestående av Broline, Misty Trotting (Håkan Karlsson), norske Børre Høiby og italienske Roberto Toniatti.
Prislappen var solide 3.5 millioner dollar og selv om han ikke var fulltegnet i Sverige i 2001 så skulle de nye eierne raskt få fantastisk drahjelp.I august tok avkommene Civil Action og Chipmate dobbeltseier Peter Haughton mens Scarlet Knight vant Hambletonian. Og året etter skulle Chuck Sylvester får revansj for Pine Chips Hambotap når han trente frem sønnen Chip Chip Hooray til seier. Lille Chip Chip Hooray så overhodet ikke ut som sin fars sønn i type men han hadde sin fars driv og løpshode som gjorde at han ble omtalt “the big little horse.”
Pine Chip ble aldri championhingst i Sverige men ble uansett utnevnt til Elithingst på grunn av sine brede produksjon av gode hester. I tillegg til de allerede nevnt kan også nevnes svenske Global Investment, Pine Dust, Call Me Keeper og Rae Boko samt italienske Daguet Rapide, Ilaria Jet, Ghibellino og Infinitif. De beste norskfødte er Makarov, KLM Buymethemoon og Massive Attack. Pine Chip er også morfar til en lang rekke topphester som Yarrah Boko, Adrian Chip, Muscle Massive, Going Kronos, tyske Unforgettable og Snow White for å nevne noen. Selv om Pine Chip ikke bedekker lengre så finnes det han i mange avlshingster og over 50 av hans sønner virker eller har virket i avlen.
Pine Chip fungerte bra med mange hopper og døtre til avlsgigantene Balanced Image og Valley Victory fungerte veldig bra. Han avlet bra med hopper med Speedy Crown i stammen og mindre bra med hopper med Super Bowl i stammen. I Italia fungerte han veldig bra med døtre til Sharif di Iesolo hvilket er et enormt pluss i støvellandet. Han ble også brukt mye til å innavle på både Arnie Almahurst, Speedy Somolli og Super Bowl. Selv om det finnes noen gode med en av disse kombinasjonene så var det generelt ikke optimalt. (Hvis man husker tilbake til vår tidligere artikkel på Arnie Almahurst så husker man kanskje at det var en veldig spesiell type som fungerte mye bedre i kombinasjon med andre hingster istedet for at man doblet opp på han.